Professor Arne Krokan blogger her om dagens utvikling av utdanningssystemer og læringsmetodikk. Morgendagens læringsformer utfordrer mange utdanningsinstitusjoner i forhold til hva som er etablert praksis. Den teknologiske utviklingen har åpnet for svært mange muligheter for å lære mer effektivt. Arne Krokan skriver følgende i en kommentar: «Universitetet er snart det eneste stedet der du blir vurdert bare ut fra individuelle prestasjoner, mens stadig flere bedrifter er like opptatt av hvilke evner du har til å samarbeide med andre. Hva skal til for å endre læreprosesser i høyere utdanning?»
En duggfrisk høstdag i oktober 2011 skulle jeg på min første forelesning i faget Organisasjon og endring. Forelesningen skulle finne sted på tradisjonsrike Gløshaugen. Ikke nok med det, seansen skulle skje i det gamle og ærverdige Hovedbygget. Hovedbygget som troner og skuer stolt utover Trondheim by. En viss form for ærefrykt fylte meg i det jeg åpnet den store porten som skulle føre meg inn i kunnskapens vugge. Et fantastisk skue møtte meg da jeg trådte inn i det verdige bygget. Arkitekturirsk fremragende og på mange måter… litt gammelt. Men vakkert. Om disse veggene kunne prate, tenkte jeg, i det jeg lette meg fram til forelesningssalen som læringen skulle finne sted i. Dette blir kunnskapsformidling på høyt nivå, reflekterte jeg, i det jeg dro opp laptopen fra sekken og strekte på fingrene, før jeg klargjorde Evernote og Dropbox for påfyll av viten og kunnskap. Spent drakk jeg en skvett kaffe, og gledet meg undrende til å se hvilke finurlige verktøy, presentasjonsmetoder og læringsteknikker forleseren kom til å benytte i sitt forsøk på å lære og forme disse vitebegjærlige sinnene som satt forventningsfulle i salen. Døren gikk opp, og inn kom det en lett grålig professor med et smittende og lystig smil. Han begynte å prate om struktur og kultur, pratet løssluppent med tilhørerne, lyttet og responderte. Stort sett en relativt ordinær og tradisjonell undervisningsmetode, dog noe mer underholdende på grunn av professorens noe karismatiske og litt pussige personlighet. Så kom det til at professoren skulle vise noe på skjerm! Nå kommer det, tenkte jeg. Hvilke finurlige verktøy har han benyttet for å presentere stoffet sitt? Hvilke tekniske visuelle hjelpemidler skal vi nå få fryde øynene våre med? Joda…. jeg måtte gni meg i øynene og blunke flere ganger før jeg trodde det jeg så. Det knirket i hjulene, i det han trillet den frem… En overhead! Aiaiai! For en fest! Jeg satt i kunnskapens vugge. Det ypperste av det ypperste innen kunnskapsdeling på landsbasis, Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet i 2011. Og foreleseren benytter samme verktøy i sin formidling av budskapet som barneskolelærerinnen min benyttet i 1987.
Overheaden er kommet for å bli på NTNU
Nå skal det sies at Organisasjon og endrings-kurset i seg selv ikke var et dårlig kurs og at det er litt tatt ut av sammenheng, men dette kan på mange måter beskrive metaforisk hvor problematisk det kan være å forsøke å endre satte rutiner blant forelesere og professorer som har faglig høy kompetanse og utdanning. Dette er gjerne forelesere med lang fartstid og etablerte arbeidsmetoder, som har sin måte å gjøre ting på. Hva med å handle nytt og innovativt og ta sjansen på å gå litt bort fra den tradisjonelle undervisnings-formen, og heller fokusere på deling av kunnskap? Ikke bare mellom lærer og elev, men i enda høyere grad elev – elev. Her kan det nok ligge et stort potensiale.
Det å kunne utnytte det elektroniske delingssamfunnets ressurser og muligheter i større grad innenfor undervisning, er på mange måter å tenke annerledes. Dette sett i forhold til hvordan de de fleste undervisningsformer er rundt omkring på universiteter i dag. Deling er på mange måter framtiden. Dette er framtiden i det kommersielle markedet, og da bør det selvfølgelig være en del av forberedelsen til arbeidslivet også.
I denne artikkelen fra Aftenposten står det at nyere forskning viser at bare 10% får med seg stoffet under tradisjonelle forelesninger. Mye av dette dreier seg om den pedagogiske fremstillings evnen til forelesere. Selv om man er meget høyt utdannet og dyktig i faget, innebærer det ikke at man har har de riktige evnene til å formidle budskapet. Det hjelper ikke hvor godt man kan det man foreleser, om man ikke snakker til tilhørerne. Men dette er selvfølgelig ikke årsaken alene. Mye av dette dreier seg om hvordan hjernen er istand til å ta imot informasjon over tid ved den tradisjonsrike monolog-undervisningen. Bare ved å jobbe regelmessig og lenge med stoff, kan man virkelig lære seg faget. Målet må være høyest mulig læringsutbytte, ikke størst mulig anerkjennelse for foreleser.
Forskning tilsier at praksis er den beste læringsformen. Kombinerer man dette med deling av kunnskap på tvers blant studenter i høyere grad, kan man ha en oppskrift som fungerer bedre enn det vi ser i dagens universiteter og høyskoler.
Kanskje har Arne Krokan et poeng når han problematiserer det å utfordre tradisjonelle læringsmetoder innen høyere utdanning.
larsdyrdahl 
arnek
/ februar 9, 2012Ikke kanskje Lars, det ER et poeng 🙂
Min kollega som du referer til er en usedvanlig dyktig pedagog og de fleste av oss tåler å ha noen som er slik som han, som til tross for at han har deltatt en hel dag på mitt kurs og sett hva vi gjør, så fortsetter han sin vante praksis.
Problemet er jo alle fagene og kursene som ikke innbyr til like mye refleksjon, som ikke ledes av karismatiske professorer og som ikke oppfattes som særlig relevante for det vi må lære for å bli sertifisert i noe …
En ting er måten å lære på, noen annet er måten å arbeide på, og den kan du bruke selv om de rundt deg er papirfreaker og kulepennerder.
larsdyrdahl
/ februar 10, 2012Ok… det ER et poeng 🙂
Din kollega her helt klart karismatisk, engasjerende, og svært underholdende å høre på. Det som ikke kommer frem i innlegget, er at han bevisst brukte overhead, fordi det senker tempo og bidrar dermed til mer tid for refleksjon. Hans bruk av overhead ble humoristisk kommentert under forelesning, og han hadde nok hørt det før. Så får det bare være at det så litt komisk ut med alle post-it lappene som ble brukt for å forsterke det visuelle inntrykket. “Jeg kler på…for senere å kle av…”
En annen ting. En teknikk som vedkommende benyttet hyppig, var gjentakelse. Dette er svært effektivt for lærings-resultatet ved en slik forelesnings-sesjon, og mange forelesere er ikke flinke nok til å benytte denne typen virkemiddel i sin presentasjonsteknikk.