I Technological review kan du lese artikkelen The law of Online Sharing som tar for seg Mark Zuckerbergs egenkomponerte lov som sier at mengden som deles via sosiale medier fra privatpersoner og andre dobles for hvert år som går. Det sies at dette er matematisk utledet av data fra Facebook. Artikkelen hevder at Zuckerbergs uttalte «lov» er inspirert av Moores lov fra 1965 (Gordon Moore, datapioner). Denne sier at annethvert år vil den teknologiske utviklingen eskalere så hurtig at det vil være mulig å doble antall transistorer i en datachip til samme prisen som utgangspunktet. Og derved øke kapasiteten og redusere datatransportkostnader betraktelig.
Artikkelen tar for seg problematikken knyttet til at for mye deling kan og sannsynligvis vil skape en slags interessekonflikt. Terskelen for å publisere informasjon via sosiale medier fjernes. Vi får en såkalt friksjonsløs deling som innebærer at veldig mye informasjon om hvor vi er og hva vi gjør, kringkastes ut til våre «venner» på eksempelvis Facebook. Utfordringen er ikke å få mennesker til å dele informasjon. Men utfordringen er å gjøre dette interessant for mottakerne. Om vi bombarderes med diverse trivialiteter fra andres liv i stadig økende grad, vil dette medføre at interessen etterhvert forsvinner. Om Zuckerbergs lov er gjeldende og mengden informasjon som spres dobles for hvert år, vil den til slutt være sin egen verste fiende og bli, som artikkelen konkluderer med, foreldet av virkeligheten.
Denne typen deling som foregår på sosiale medier innebærer en enorm informasjonsflyt mellom mennesker. Dette er mennesker som fungerer i nettverk. Det som karakteriserer et nettverk er at alle kommuniserer med alle. Når mennesker kommuniserer i nettverk, kan man si at nytteverdien av det som kommuniseres får en selvforsterkende effekt. Antall koblinger vil øke eksponensielt med antall deltakere. Dette kalles Metcalf’s lov. Det at nytteverdien øker eksponensielt og ikke proporsjonalt med antall deltakere kalles nettverkseffekt.
I artikkelen fra Technological review står det om Like-knappen som i dag er å finne på svært mange kommersielle websider. Som en del av den friksjonsfrie delingskulturen, er denne lille saken svært aktuell når det gjelder å publisere hva som er interessant og aktuelt for hver enkelt. Denne funksjonen gjør publisering av kommersiell informasjon svært enkel. Alt man gjør er å tillate informasjons-publisering en gang, og videre deles informasjonen regelmessig i nettverket friksjonsfritt og tilsynelatende uproblematisk. Denne typen utnytting av nettverks effekter er svært gunstig kommersielt sett, da kostnaden for denne typen markedsføring er marginal. Vi kan si at det å spre markedsføring gjennom sosiale medier er forbundet med grensekostnad på mer eller mindre lik null. Ved markedsføring i sosiale nettverk skjer det også noe som kalles increasing returns, eller som nevnt tidligere, en selvforsterkende effekt som er fordelen med å operere i nettverk.
Et annet eksempel er Spotify som markedsfører seg selv og sin musikk med å kommunisere via Facebook hvilken musikk dine venner spiller. Rett som det er fylles statusoppdateringer med hvilken musikk dine venner hører på akkurat nå. Synergi og selvforsterkende nettverkseffekter av dette sett fra leverandørens side, er potensielt svært store. Men når går dette fra å være interessant informasjon fra dine venner, til å bare bli plagsomt, kjedelig og unyttig junk? Kanskje medfører denne typen spam at du faktisk velger å ikke vise informasjon fra nettopp denne personen som har valgt å la Spotify vise hva han/hun hører på. Etterhvert som vi bombarderes med informasjon, kommersiell eller ikke, kan vi risikere at det rett og slett blir for mye. Det er nok nettopp dette som er det store spørsmålet som reiser seg i tiden som kommer… Hvordan begrense delingen til å inneholde relevant, spennende og interessant informasjon? Dette er noe bedrifter etterhvert må ta innover seg. Og litt av hovedbudskapet til forfatter Paul Boutin.
Utfordringen er til syvende og sist å unngå at Zuckerbergs lov blir stående i all overskuelig framtid. Om vi ser en trend av at hver enkelt person og og hver enkelt bedrift bare dobler sin informasjonsformidling, vil vi få et resultat som dreier seg om kvantitet heller enn kvalitet. Dette kan gi en negativ effekt, hvor vi ser at interessen og aktiviteten til «mottakeren» vil endres og reduseres. Hva kan hver enkelt gjøre for å unngå frafall og interessetap fra mottakeren? Fokus må muligens dreies fra nettopp Zuckerbergs lov, til heller å fokusere på litt mindre kvantitativ formidling, men heller økt kvalitet. Og ikke minst fokusere informasjonen målrettet mot der den har mest effekt og oppleves som mest interessant.
larsdyrdahl 