Jeg føler meg ganske ung. Iallefall litt ung. En ung voksen kan man kanskje kalles. Jeg synes ikke det er lenge siden jeg satt i den halvmoderne forelesningssalen på Trondheim Økonomiske Høgskole og lærte hvordan man kunne publisere en webside ved hjelp av veiviseren i Word og en ftp-klient. Dette var måten å nå et publikum. Et marked. Man måtte ha en etablert webside. Dette var en enkel måte å publisere en webside på. En omveg for alle oss som er dyslektiske analfabeter når det kommer til HTML-språket. Den visuelle kvaliteten med Word-veiviseren var dog kanskje ikke fantastisk. Noe under middels og ikke spesielt «mind-blowing.»

Brukergrensesnittet for å skape noe på  «web 1.0,» var relativt høyt. Stikkordet er brukerterskel. Man var avhengig av en såkalt «webmaster» for å få noe som var relativt dugelig å vise til på weben, om man ikke satt inne med ekspert-kompetanse selv. I de siste årene har man sett en formidabel utvikling innenfor dette, som igjen har skapt eller møtt et tiltrengt behov innenfor deling. Man snakker om «delingskultur.» Om den er skapt av dagens digitale utvikling eller om den alltid har vært der som en upløyd mark, er jeg usikker på. Jeg heller mer mot det siste.

Nøkkelen til suksess. Eller det vil si… nøkkelen for å nå et størst mulig marked ligger i brukerterskel. All teknologi som vi ser gjør massiv suksess om dagen, har en utrolig lav brukerterskel. Enten det er snakk iPhone, Android, iPad eller disruptive verktøy på nett. Facebook er et slikt disruptivt verktøy. Først og fremst møter Facebook et behov. Et grunnleggende behov som mennesket innehar for sosialisering. En felles arena eller møteplass. Men dette hadde ikke vært nok i seg selv for suksess. Nøkkelen ligger i enkelheten. Brukerterskelen er så lav at alle kan bruke Facebook. Kombinasjonen av å dekke grunnleggende behov og lav brukerterskel gjør dette til en suksessoppskrift. I kjølvannet kommer også alle andre sosiale medier med mer eller mindre suksess.

Sosiale medier er en arena for de aller fleste. Nettopp dette gjør det så viktig å være representert, om man skal oppnå suksess. Enten det er privat eller offentlig virksomhet. Enten er man med i samfunnet, ellers er man ikke med. I et marked bør man være representert om man skal ha noe å komme med. Er man ikke representert er det alle andre som definerer hva eller hvem man er. I alle fall innenfor markedets rammer.

Men så er det snakk om denne delingskulturen da. I arbeidslivet. I offentlig sektor. Eller privat sektor. Dette har kommet med storm, ikke bare inn i livene våre men også inn i arbeidslivet de siste årene. Ikke alle har tatt det like mye innover seg. Og skal vi være nødt til å ta det innover oss? Skal man dele kompetansen sin med andre? Kunnskap er makt. Så hvorfor da dele sin kunnskap med andre? Hvordan kan man forvente at man selv er like viktig om man bare gir bort sin egen kompetanse til andre? Hva er forskjellen på meg og deg da?

Mange tenker nok slik. Innenfor mange etater er nok dette en etablert kultur. Er det hensiktsmessig at hver og en sitter på sin egen tue og er konge? Går man fremover da? Spørsmålet er nok noe ledende, og det er også meningen. En delingsflyt av kompetanse mellom mennesker kan egentlig bare gi positive resultater om man jobber som en enhet mot et felles mål. Og det må være målet?

Sosiale medier åpner for enklere og mer effektiv deling. Vi har en ny generasjon som spirer opp fra asfalten som en bestemt løvetann som bryter seg gjennom muren av etablert asfalt. Mer åpenhet og tilgjengelighet mot et åpent marked skaper bedre og mer effektive tjenester. Internt skaper økt deling en flyt av kunnskap som vil bidra til økt utvikling og mer effektive måter å kommunisere og arbeide på. Jeg tror at delingskulturen som spirer frem ved hjelp av sosiale medier vil bli etablert praksis før eller siden uansett. Spørsmålet er bare om man ønsker å være i front av denne utviklingen eller om man lar kulturen bremse, slik at  man spøler i startgropen.